påskens gode barndommsminner
Det er merkelig hvordan de gode barndomsminnene dukker opp i høytider - som nå i påsken. Lukter og synsinntrykk forsterker minner fra lang tid tilbake. Når jeg lukker øynene foran stekepanna denne påskedagen, kommer et klart syn fra barndommens påske, med familie og venner på en enkel koie i Vindheieberget her i Elverum. Jeg ser for meg den enkle koia med brisker rundt veggene og en vedovn som står og gløder midt i koia. På en brisk var det plass til 2-3 personer. Samholdet i familien var stor, og liggeplassen ble fordelt etter beste evne. Kravstor ? Nei, her var det ingen kamp om plassene. Vi tok plassen vi fikk tildelt av min mor og far...
Det er rart hvordan stekt egg og bacon får barndomsminnene fram. Etter nesten 60 år, er det mat og lukten som får tankene til å vende tilbake i tid. En god tid jeg ikke ville vært foruten.
liten plass med stort hjerte
Dette var årets høydepunkt i min fine barndom på sekstitallet. Familie og "vennepåske" i koia i Vindheiaberget. Etter hvert som egg og bacon setter mer lukt i kjøkkenkroken her i dag, strømmer minnene på. Gode minner som alltid vil være der. Minner om familiehygge mange i dag dessverre ikke får oppleve. I dag er en koie bare noe de unge ser på museum. Gleden vi ungene hadde med enkle kår, er en barndomstid som var - og ikke er.
Med ski og oppakning over Glomma litt sør for Norsk Skogmuseum
Det var mine to brødre, Terje og Tore og nabogutten, som først tok turen over Glomma og videre opp til Vindheiaberget for å klargjøre til den store påskeuka. Om kvelden etter mørket hadde satt inn, sto resten av familien og gode naboer hjemme for å se etter morsesignaler fra toppen av Vindheiaberget. Avtalen var at de skulle gi lyd fra seg på toppen til en bestemt tid, slik at de voksne kunne se at alt sto bra til der oppe. Lysblinket fra lommelykene var godt synlig på lang avstand. Det var ikke mobiltelefoner og internett den gang. Skulle vi holde kontakt på en slik avstand, var lommelykten et godt hjelpemiddel. Morsealfabetet var en god oppfinnelse. Dette ble gjentatt alle dagene guttene var alene før resten skulle komme etter. Hva stekt egg og bacon har med påsken, vil jeg komme tilbake til. Det var de luktene i dag, og måten det ble stekt i panna som fikk minnene tilbake til sekstitallets påske.
det enkle er ofte det beste...
Bildene: Det er synd jeg ikke har bilder fra denne tiden. Det beste jeg kan finne, er foto jeg har tatt fra de gamle jaktkoiene på Norsk Skogmuseum. Det var tette vegger og plankegulv der vi holdt hus i påskeuka
De første dagene fikk ungdommen være alene der oppe i skogen langt unna resten av familien. De hadde god plass og boltre seg på når de bare var 3 ungdommer. Det ble trangere når hele familien skulle komme etter. De hadde funnet sine plasser på briskene rundt i den sparsommelige koia før vi andre kom opp. De vek ikke fra sine godt tilrettelagte soveplasser, og vi andre måtte finne plass på en av de andre briskene når vi ankom koia noen dager senere.
Når koiedøra ble åpnet, var det snø og trær det første vi så når vi skulle starte dagen der oppe på Vinheiaberget. Det var et kaldt gufs som møtte ansiktet når vi kom fra en godt oppvarmet koie, der min far Reidag hadde oppgaven som koias fyrbøter, før vi andre slo opp øynene til en ny dag.
Onsdag i påskeuka var det tid for oss andre å spenne på skiene for å bevege oss over den islagte Glomma på vei over til den andre siden. For meg som liten guttunge, kunne dette by på mange utfordringer, og mange stopp under veis.
Når vi kom over på den andre siden, med stor oppakning, mat for flere dager, var det også godt for de andre å ta en pust i bakken. Vi hadde en lang og bratt oppstigning i vente. opp til toppen Vindheiaberget.
alle samlet igjen etter en slitsom tur opp Vindheiabakken.
Vel framme ved starten av den bratte veien opp til Vinheiahytta, kjempet 2 små ben på glatte ski i fiskebein lenger og lenger oppover. Dette var den tyngste biten som måtte gjennomføres, før vi var framme, langt der oppe. I sving på sving kom vi høyere og høyere opp den bratte og svingete veien. Noen hadde tatt skiene av og lagt de over skuldrene for å bevege seg videre til fots. Det var ikke bare meg, den minste i flokken, som syntes dette var et slitsomt parti før vi kom til toppen. De voksne bar tunge sekker med mye proviant, melk i melkespann for flere dager, klær, dyner og soveposer og andre ting vi måtte ha for å overleve der oppe og inne i Vindheiaberget. Det var også et lite stykke å gå innover fra Vindheiahytta, før vi nådde det endelige målet. Mikkelsenkoia.
toppen av bakken er nådd...
Gamle arkivfoto fra Vinheiahytta på toppen av Vindheiaberget, en sommerdag fra gammelt av. En staselig gammel serverings hytte med mye varme i veggene. Et yndet utfartssted både sommer og vinter.
Når vi endelig nådde toppen, var det den staselige Vindheiahytta som møtte oss. Yrende påskeliv rundt hytteveggene, og god røyklukt som slo ned fra hyttepipa. Her var det god å kunne slappe av før turen gikk videre innover Vindheia.
Vindheiahytta lå under Vesterhaug Gård. En fin serveringshytte under hele påskeuka. Det var ikke så mye vi oppholdt oss her. Vi hadde jo en liten koie lenger innover som var vårt mål og oppholdsted.
Gamle arkivfoto fra Vinheiahytta på toppen av Vindheiaberget, en sommerdag fra gammelt av. Sett fra nersiden mot den gamle hoppbakken, senere slalombakke. Her var det mange renn i vintersesongen.
Etter en liten hvilepause og noe kaldt å drikke, gikk turen videre i smale spor, innover i berget, på vei mot vårt siste stoppested for påsken, Mikkelsenkoia. Vi så på lang avstand der inne i skogen, røyken som kom opp mellom de høye furutrærne. Røyken fra vårt endelig stoppested, og røyken fra mitt påske barndomsparadis. Nå var familien samlet for en etterlengtet påskefeiring. Langt inne i skogen, med bare brisker å ligge på, med vann hentet fra bekken litt bortenfor koia.
Også et illustrasjonsfoto som viser de enkle overnattingsmuligheter for de som arbeidet eller oppholdt seg i skogen i uker. Det enkle er ofte nok, bare en har tak over hodet og en ovn som gir varme og mulighet til å lage mat når kulden setter inn.
Vi var heldige hvis bekken var åpen uten is og snø, med kaldt deilig drikkevann. Enkelte påsker måtte snø hentes inn til koia i blikkspann. Spannet ble satt på vedovnen midt mellom briskene for å tine. For å få vannet kaldt igjen, ble spannet satt i snøen på utsiden til det hadde blitt kjølig og godt vann for tørste koieboere. Ja, dette var sekstitallets påskeferie. Ingen hytte med innlangt vann, badsue, tv og andre duppeditter som alle forventer i dag. Morgenvasken foregikk i kaldt vann fra bøtta. Det var ingen 24 grader varme inne i koia, når førstemann skulle strekke beina ned på det kalde plankegulvet om morgenen. Frostrøyken sto ut av munnen når du pustet ut inne i koia. Min far var alltid førstemann opp. Stuet vedovnen full av tørr fin ved, tente på så varmen spredte seg rundt koieveggene til de som lå med nesen godt inn under under dyner og soveposer. Det var ingen som ville stå opp før det var godt og varmt inne i koia. Min far var morgenens helt hver dag mens vi befant oss her oppe, langt inne i skauen i Vindheiaberget.
luktene som får meg tilbake i tid...
Ja, du lurer nok på hvorfor jeg la som hovedbilde i denne fortellingen, stekt egg med bacon?
Det første min far gjorde når varmen bredte seg rundt inne i koia, var tilbredning av dagens frokost for oss alle. Stykket av bacon ble funnet fram fra matsekken. Tynne skiver av fet baconflesk fikk surre rundt i den varme panna på vedovnen midt i rommet. Lukten av stekt bacon fikk de sovende rundt på briskene til å snu seg mot den glødende vedovnen og det fresende flesket.
Bare lyden og lukten av mat, fikk oss alle rundt på briskene til å lengte etter det min far tryllet fram. Mager som rumlet i takt inne i koia, skulle snart mettes av min fars kokkelering ved vedovnen. Lukten fra disse påskemorgnene var nok til å minnes tilbake, når jeg selv laget denne retten i mitt eget kjøkken. Min far stekte alltid flesket godt og sprødt, før han delte egget over flesket. Dette var måten jeg i dag stekte mitt egg og bacon. På samme måten som min far gjorde det i koia for nesten 60 år siden. Gode minner glemmes ikke. Gode minner er noe en må ta vare på så lenge man lever. Måten min far stekte egg og bacon, er noe jeg også gjør hver påske. Med sprøstekt flesk som ruller seg rundt i stekefettet, deles egget over alle bitene. En brødskive under, mens innholdet i pannen legger oppå. Dette er mine beste påskeminner. Jeg tror også at dette er minner mine to eldre brødre husker godt. Lukt og syn får minnene tilbake.
Det er mye jeg kunne fortalt om påsketurene sammen med min familie i barndommen. Hele påskeuka var det fullt av gjester utenfor koia fra tidlig om morgenen til solen gikk ned. Voksne venner med unger kom hver dag til oss for å kose seg i koieveggen sammen med oss, med kaffe og appelsiner. Vi ungene lekte hele dagen, enten rett utenfor koia, eller med skigåing innover i skogen. Påskedager vi alle satte pris på...
Du har nå fått ta del i noen av mine beste minner fra barndommen. Minner som ligger innerst i mitt hjerte for all tid.
Med dette denne påskeaften 2021, ønsker jeg deg og dine, en riktig god påskehelg.
hilsen fra Viggo