Tilbakeblikk fra en tid som var - en god og trygg oppvekst.
Inger og Olaf Bårdseng
Det er ikke bare nåtiden fra Elverum jeg setter pris på Når jeg sitter i godstolen og tenker tilbake på barndommen, vekselvis mellom Klokkergården, på Norsk Skogmuseum og Vika på Vestad, kommer minnene smygende med gode barndomsminner.
Min bestefar, Olaf Bårdseng var en av Elverums siste skomakere.
Å besøke bestefar i skomakerstua i Vika på Vestad var en spennende opplevelse for meg som liten. Den gamle og litt slitte skomakerstua med bestefar sittende ved sin skomakerlest, tyggende på skråtobakk, med «Spyttbakken» stående et par meter fra arbeidsbordet , er et barndomsminne jeg aldri vil glemme.
Skråtobakken måtte av og til ut fra munnen, og store barneøyne ble bare større når bestefar skomaker samlet ferdig tygget tobakk i munnen og sendte restene i en stor bue, rett i spyttbakken flere meter borte. Jeg ble like imponert hver gang, og han bommet aldri.
De fleste gangene jeg kom på besøk, var bestefar innhyllet i en tåkedis av røyken fra snadda som hang ut av munnen med skråtobakk røyken sivende ut fra pipehodet.
Tåkedisen av sur skråtobakklukt var å ta og føle på, men det smilende blikket til bestefar fikk meg til å ta steget fram mot skomakerbenken og beundre arbeidet han holdt på med.
På alle veggene rundt i skomakerstua var det stilt ut treklossen som skulle forestille en fot. Etter min mening, en dårlig etterlingning, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor ikke resten av benet fulgte med på utstillingene han hadde rundt om på veggene. Noen stappet han ned i skoene han laget og sydde rundt eller oppå. Han kunne jo brukt sin egen fot til dette var min mening, men det er vel ikke alle unger som forstår bedre i den alderen.
Hvert besøk til bestefar var en opplevelse jeg aldri vil glemme.
Når jeg ikke skriver noe om min bestemor Inger, er dette fordi jeg aldri fikk møte henne. Hun døde året før jeg ble født, og det var bestefar som måtte forsterke mine gode minner fra barndommen.
Min bestefar var ofte i kirka på søndager. Etter kirkebesøket, kom han av og til på besøk til oss på Klokkergården. Med dress, hatt og frakk var bestefar en staselig kar. Det luktet alltid «Storkar» av bestefar når han kom på besøk etter søndagsgudstjeneste. Ja, det var alltid en spesiell lukt når han kom i nærheten. En lukt jeg alltid vil huske som et minne etter bestefar.
I ettertid har jeg skjønt at «Storkarlukten» var lukten av møllkuler bestefar brukte i klærne han oppbevarte i klesskapet for å holde møllen borte. Ja, lukt kan gi mange minner. Også gode.
Av og til fikk vi noe som min bestefar kalte "Kumlokk" Det var en stor blank ting vi kunne få en stor pose twist og litt mere når vi tok den med på butikken. I dag vet jeg at den store runde tingen var 5 kr. For oss unger var det stor stas å motta denne av bestefar. Vi var alltid spente på om han hadde slike blanke rundinger i lommen når han kom på besøk :)
Olaf og Inger fikk 9 barn. 7 gutter og 2 jenter. Alle 9 bodde i den vesle skomakerstua i Vika. Det var ikke fokusert så mye på de materielle godene den gang som nå. Jeg tror allikevel de hadde en god oppvekst i den lille stua på Vestad. En stue som i dag er borte og revet.
I dag er alle ungene til bestefar og bestemor dessverre borte, inkludert min far Reidar. Det er bare minnene som er tilbake. Dette var en tid familien reiste på besøk til hverandre i stedet for å trykke på knapper og se inn i en boks som familiene samles rundt i dag...hvis de i det hele tatt samles til felles aktiviteter.
Jeg kunne fortalt mye fra denne tiden rundt min oppvekst. Med alle turene til bestefar og de andre i min «Store» familie. I dag kjenner jeg knapt de jeg er i slekt med.
Via facebook er det mange som lurer på om vi er i familie. De kjenner igjen navnet og de som meg, håper at vi i det minste vil gjenoppdage noen av etterkommere etter navnet Bårdseng.
For å avslutte denne lille historien om bestefar og skomaker Olaf, så kom han fra en like stor familie fra Løten. Det var, kan hende, litt vanskeligere oppvekstforhold i hans barndom. Jeg håper allikevel at samholdet i familien var et godt minne også for min bestefar...
Bestefar gikk bort i 1972.
Inger Bårdseng (f.Grindalen.) F. 05/09 - 1887 Død 20/07-1959
Olaf Bårdseng. F.1/11-1892 Død 15/12-1972
Tilbakeblikk fra Viggo Bårdseng